DRØMMETYDING

I løpet av det siste året synes jeg at jeg har lært å tyde drømmene mine litt bedre. Skjønne hva som ligger bak de rare og merkelige historiene som har dukket opp i løpet av natta.

 

Jeg husker best drømmen jeg hadde natta etter at jeg fikk vite at jeg hadde brystkreft. Jeg drømte at det var krig, og soldatene var ute etter oss. Soldatene tråla bygningene rom for rom for å finne fiender.  Jeg var i et stort rom i en stor bygning. I rommet var det mange mennesker, mest kvinner og barn. De få mennene som var der hadde ikke våpen.  Men det var kun jeg som ville forsvare oss mot soldatene. Jeg satte et bord ved utgangsdøra og la meg under bordet med det eneste spinkle våpnet jeg hadde, en tynn og lang stang. Jeg skulle være klar til å forsvare meg med alle mulige midler hvis soldatene kom. De andre i rommet var overhodet ikke interesert i å forsvare seg, de satt forsvartsløse sammenkrøpet innerst i rommet.

 

Det er nærlysende å trekke paralleller til at jeg var klar til å kjempe mot kreften.

 

Flere drømmer har det vært i løpet av vinteren der jeg har kunnet finne igjen følelser, tanker og handlinger som gjenspeiler slik jeg har tenkt og følt i løpet av dagen. Bare at det kan være vanskelig å tolke drømmene fordi handlingen i drømmen kan være å vanvittig merkelig og så ulik din egen hverdag og følelsene oppstår i drømmen i andre former. Man kan være på rare steder og sammen med ukjente og merkelige mennesker. Men ofte er det FØLELSEN i drømmen som har vært den samme som i virkeligheten.

 

Det er enklere å tolke drømmene tror jeg hvis jeg tenker over hva jeg har gjort, tenkt og følt i løpet av dagen ( eller dagene) førut, da blir det veldig interesant og finne ut av hva jeg EGENTLIG har drømt.  Men som oftest dveler jeg ikke ved drømmene og glemmer dem veldig fort.

 

 

 

 

1 år siden første cellegift.

Tirsdag denne uka var det 1 år siden jeg fikk den første dosen med cellegift. Husker pågangsmotet jeg hadde, hvordan jeg gikk på med krum nakke og var villig til å gå igjennom alt for å bli frisk. Siden jeg fikk gode utsikter fra legene fra dag èn, var sykdommen lettere å takle.

 

I dag sitter jeg her og har begynt å jobbe 40%. Og foreløpig går det bra. Jeg har hatt en bitteliten downperiode de siste 14 dagene med trykk i panna og litt slappere. Men jeg har likevell fungert i jobb og privat. Må bare ta litt pause, sette meg ned og ta en lur på sofaen av og til. Men det har gjort at jeg har utsatt trening en stund til.

 

Det at jeg fungere så bra nå gjør at tankene mine går til dem som sliter der ute, til de som fortsatt er under behandling, til de som ikke greier seg, til pårørende, og til de jeg har møtt som har fått spredning.

 

Glemmer ikke en gang jeg satt på venterommet til stråling, ut kom en sykepleier trillende på en seng med et barn oppi som akkurat hadde strålt. Jeg kunne bare se det glatte hårløse hodet over dyna. Hun lå helt urørlig, helt stille med ansiktet vent bort fra meg.

Og en mamma jeg møtte på avdelingen helt i begynnelsen av min behandling. Datteren hennes hadde kreft, og hun tok ikke til seg mat. Hun var veldig syk, og det hadde hun vært en god stund. Mammaen bodde på sykehuset, og den styrken, pågangsmotet og positiviteten denne mammaen hadde var imponerende. Noen måneder senere så jeg dem på sykehuset igjen – datteren trillende i senga først og mammaen etter. Slike bilder henger igjen. Lurer på hvordan det går med dem.

Og så alle de snåle legene da, som vi pasienter snakker om av og til.   Hver lege med sin personlighet, fleiping og tøysing.

 

 

40

Førti år and feeling fine.    

PLUTSELIG TILBAKE

Har vært på møte hos NAV igjen i dag. Det varte bare en ti minutters tid, de ville bare ha aktivitetsplanen som jeg har fylt ut selv. Den planen går enkelt og greit ut på at jeg skal begynne å jobbe 40% fra neste uke av, så kan jeg velge selv når jeg vil øke, hvor mye jeg vil øke, og når jeg begynner 100%. Planen er å begynne 100% fortest mulig, kanskje rundt sept./okt. +-.

 

Det er et økonomisk spørsmål også siden avklaringspenger er kun 66% av full lønn.

 

Så fra neste uke av blir hverdagen mer og mer tilbake til det normale som for litt over ett år siden.

Jeg er ikke 100% frisk og rask enda, men det er ikke langt unna. Men fatigue"spøkelset" ligger fremdeles i bakgrunnen og lurer for å angripe meg hvis jeg tar det for hardt.

 

 

 

 

 

FERIE

Borte for ferie  .     Plutselig tilbake.

 

Ikke mye endring siden sist.

 

 

1 år siden

Jeg har vært så opptatt av at jeg begynner i ferie i dag at jeg måtte bli minnet på at det er nøyaktig ett år i dag på dagen siden jeg fikk diagnosen brystkreft. Jeg ser mer framover nå enn bakover.

 

Sykehuset Porsgrunn spurte meg om det var greit for ett år siden om jeg fikk diagnosen over telefon. Det kunne jeg velge selv, og jeg sa ja til det. Derfor fikk jeg en telefon for ett år siden som var litt spesiell. Jeg hadde besøk av mine foreldre for å fortelle dem om at jeg hadde fått kreft. Før jeg fortalte det fikk jeg telefonen som bekreftet mistanken. Etter samtalen forsatte besøket som før uten at de visste noen ting og ikke merket de noen ting heller. Men etter en stund samme dag samlet jeg alle sammen på verandaen og fortalte det til mine foreldre og mine barn. Mest av alt var jeg redd for reaksjonen fra mamma. Men hun reagerte "med fatning". Det ble ikke noe grining eller voldsomme reaksjoner, ikke ovenfor meg iallefall.

 

Jeg ser Helseekspressen kjøre avgårde fra Sykehuset Telemark i Skien til Radiumen i Oslo flere ganger i uka, og jeg takker høyere makter at jeg ikke sitter ombord på den bussen nå. Bare det at jeg ikke sitter ombord der gjør dagen min mye bedre, blir glad for at jeg slipper. Men samtidig går mine tanker til de som nettopp gjør det, de som sliter, som gjennomgår behandlinger. Håper alle som er ombord må bli friske.