Jeg har vært så opptatt av at jeg begynner i ferie i dag at jeg måtte bli minnet på at det er nøyaktig ett år i dag på dagen siden jeg fikk diagnosen brystkreft. Jeg ser mer framover nå enn bakover.
 
Sykehuset Porsgrunn spurte meg om det var greit for ett år siden om jeg fikk diagnosen over telefon. Det kunne jeg velge selv, og jeg sa ja til det. Derfor fikk jeg en telefon for ett år siden som var litt spesiell. Jeg hadde besøk av mine foreldre for å fortelle dem om at jeg hadde fått kreft. Før jeg fortalte det fikk jeg telefonen som bekreftet mistanken. Etter samtalen forsatte besøket som før uten at de visste noen ting og ikke merket de noen ting heller. Men etter en stund samme dag samlet jeg alle sammen på verandaen og fortalte det til mine foreldre og mine barn. Mest av alt var jeg redd for reaksjonen fra mamma. Men hun reagerte "med fatning". Det ble ikke noe grining eller voldsomme reaksjoner, ikke ovenfor meg iallefall.
 
Jeg ser Helseekspressen kjøre avgårde fra Sykehuset Telemark i Skien til Radiumen i Oslo flere ganger i uka, og jeg takker høyere makter at jeg ikke sitter ombord på den bussen nå. Bare det at jeg ikke sitter ombord der gjør dagen min mye bedre, blir glad for at jeg slipper. Men samtidig går mine tanker til de som nettopp gjør det, de som sliter, som gjennomgår behandlinger. Håper alle som er ombord må bli friske.