Lufta ble litt sluppet ut av meg med en gang jeg hadde snakka med legen.

Akkurat nå synes jeg alt er så uvirkelig. Jeg har en hverdag som går sin gang. Glimtvis greier jeg å tenke på noe annet, men jeg liker ikke å se meg i speilet uten klær. Da blir jeg redd. Jeg gruer meg for hver gang jeg skal stelle og skifte på såret som jeg må gjøre daglig. Kulene ser helt makabre ut, synes jeg.

Det er deilig de gangene på dagtid hvor jeg har tatt smertestillende og jeg kan sitte i stolen og bare døse og duppe av uten å ha smerter.

Sjokket og dødsangsten som jeg fikk forrige gang når jeg ble resistent mot FEC-kurene har kommet tilbake. Jeg får tidvis en angst som kommer krypene eller plutselig, men jeg prøver å ikke la meg rive med av det, for da blir det bare værre. Da er jeg redd for at jeg vil bli deprimert og komme ned i noe som jeg ikke greier å komme meg opp av igjen. Men døden er i hodet mitt hver dag. Spesielt tenker jeg på jentene mine, hvordan den siste tiden min blir og hvordan det blir for min familie. Tenker på hva jentene og min familie har gått igjennom de siste to årene med sykdom. Minstejenta som bare er 6 år og som er ei lita “mammajente”.

Ronny og jeg har snakka mye de siste dagene om hvordan vi best mulig kan forberede ham også på et evt. nært forestående “worst case scenario”. Det er mange praktiske ting som vi har tenkt å gå igjennom.

Advertisements