Lufta ble litt sluppet ut av meg med en gang jeg hadde snakka med legen.
Akkurat nå synes jeg alt er så uvirkelig. Jeg har en hverdag som går sin gang. Glimtvis greier jeg å tenke på noe annet, men jeg liker ikke å se meg i speilet uten klær. Da blir jeg redd. Jeg gruer meg for hver gang jeg skal stelle og skifte på såret som jeg må gjøre daglig. Kulene ser helt makabre ut, synes jeg.
Det er deilig de gangene på dagtid hvor jeg har tatt smertestillende og jeg kan sitte i stolen og bare døse og duppe av uten å ha smerter.
Sjokket og dødsangsten som jeg fikk forrige gang når jeg ble resistent mot FEC-kurene har kommet tilbake. Jeg får tidvis en angst som kommer krypene eller plutselig, men jeg prøver å ikke la meg rive med av det, for da blir det bare værre. Da er jeg redd for at jeg vil bli deprimert og komme ned i noe som jeg ikke greier å komme meg opp av igjen. Men døden er i hodet mitt hver dag. Spesielt tenker jeg på jentene mine, hvordan den siste tiden min blir og hvordan det blir for min familie. Tenker på hva jentene og min familie har gått igjennom de siste to årene med sykdom. Minstejenta som bare er 6 år og som er ei lita “mammajente”.
Ronny og jeg har snakka mye de siste dagene om hvordan vi best mulig kan forberede ham også på et evt. nært forestående “worst case scenario”. Det er mange praktiske ting som vi har tenkt å gå igjennom.
Å leve med brystkreft med spredning 
okt 25, 2011 @ 12:44:00
Jeg synes du er veldig sterk! Angsten slipper vi ikke unna, den ligger på lur hele tiden, selv om vi prøver å fortrenge den. Jeg kjenner veldig godt til angsten, den kom for fullt for 2,5 år siden da jeg fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg til leveren og dermed er uhelbredelig. Går nå på Xeloda, da Taxol ikke virket lengre. Jeg beundrer ditt mot og viljestyrke! Tenker mye på deg, og ønsker deg gode dager uten smerter!
Varm klem fra Tone.
okt 25, 2011 @ 18:01:36
Har lest bloggen din lenge, men har ikke skrevet noen kommentar før. Det er sterk lesning. Du virker som ei flott og ressurssterk dame, som har vært veldig uheldig og blitt syk. Ord blir så fattige i en slik situasjon, så jeg sender deg heller en virtuell klem.
Hilsen Thea
okt 25, 2011 @ 20:43:35
Kjære deg! Oppdaget ved en tilfeldighet bloggen din, og har sittet bom stille og lest. Det imponerer meg å se hvor sterk og modig du er! Og så gjør det så utrolig vondt å lese det du forteller nå, tankene du må slite med, den mørke, vonde dødsangsten. Jeg føler så inderlig med deg. Jeg har selv barn på samme alder som dine, også ei lita mammajente på seks. Selv er jeg også på don alder. Tanken på å måtte forlate henne er mer enn jeg kan klare. Jeg ønsker inderlig at det skjer noe, kall det gjerne et mirakel, slik at du kommer helskinnet gjennom dette! Du er for ung til å dø, du skal leve og se barna vokse opp, kose deg i mange år til. Om der er en Gud så ber jeg inderlig for deg. Jeg vil følge bloggen din videre, og ønske intenst at du vil oppleve mirakelet.
Føler du for å prate med en fremmed, utenforstående som oppriktig bryr seg, så vit at jeg er her.
Ikke gi opp, håpet skal du holde på! Hjernen i seg selv kan utrette mirakler kjære deg, så hold på troen, hold på håpet, og kjemp videre!
God klem fra Elin
okt 26, 2011 @ 12:39:20
Hei jeg er tom for ord Det er tøft og lese selv.om jeg ikke kjenner deg så føler jeg virkelig med dere..jeg er bestemor til mange også i den alder du har dine. En sier jo hver dag er en gave og det er jo men du er ung og skal leve leeenge !!!!Så ikke gi opp håpet……tro kan flytte fjell !!!! sies det.
HA DET BRA.. jeg håper sammen med deg. klem fra mia