Jeg sitter her litt shaky nå etter å fått kur på fredag. Jeg har ikke vært kvalm takket være kvalmestillende. Men jeg er trøtt, slapp og uggen.

Jeg tar meg selv i å tenke på å leve 1 dag av gangen. Kan ikke gå å tenke for langt framover og hva det værste som kan skje. Jeg MÅ tenke HER OG NÅ! Ellers blir jeg bare tullerusk og deppa.

Jeg får mye hjelp her nå av Torunn fra palliative teamet, og etterhvert utover i uka kommer det til å bli et møte med hjemmesykepleien for å bli enige om hva jeg trenger fra dem. Jeg har også min gode venn sykepleier i Porsgrunn som jeg kan ringe til når jeg trenger det. Det er meningen at mine foreldre skal bo hos oss nå i vinter om ikke så lenge.  Det tror jeg blir til veldig mye hjelp på alle mulige måter.

Jeg har fortalt ungene om siste utvikling. Minstejenta skjønner ikke omfanget av det. Hun største sa “oisann” med en gang. Hun reagerte ikke så mye da, men jeg vet at hun tenker mye på det. For det er først etter noen dager at spørsmålene hennes bruker å komme.

Så vil jeg takke for alle som engasjerer seg og skriver kommentarer her. Dere muntrer meg opp og gir meg styrke!