Jeg prøver å kose meg det beste jeg kan om dagene. Men det er ikke så lett. I går hadde jeg så vondt i det venstre kneet at jeg trodde jeg ikke klarte å holde ut mer. Jeg vet ikke hvorfor jeg får så vondt akkurat der. Men det er akkurat på grensen av hva jeg kan tåle av smerter. Jeg var på nippet til å ringe noen i går eller å reise hjem. Planen er å reise hjem i morra.

Jeg tok to morfin 10 mg + en Paracet 1 g, men det tok to timer med smerter før det ga seg. Jeg kjenner litt i dag også, derfor er jeg forsiktig med hvordan jeg bruker beinet.

I dag når jeg stod opp trodde jeg nesten ikke at jeg kom meg opp av senga. Men tanken på at å stå opp og ta tabeletter ville gjøre det bedre, gjorde at jeg kom meg opp. Gjør denne nye kuren at jeg får sterkere smerter, tro? Må jeg øke dosen med langtidsvirkende morfin?

Humøret er heller ikke på topp. Jeg får klump i halsen når jeg begynner å snakke om meg selv. Og i dag etter frokost når l-a spurte om hvordan jeg ble syk var sårt. Etter at jeg er død kan hun bare synge og rope på engelene så kom jeg til henne og så kunne vi prate sammen, sa hun. Så sang hun en “engelsang” for meg som skulle være den sangen hun skulle “lokke” på meg. Vi hadde en samtale der om døden, Gud og engler. Tårene presset seg på.

Jeg har ikke skrevet så mye om religion tidligere. Jeg har min barnetro, men jeg er ingen hyppig kirkegjenger. Men i den siste tiden har jeg funnet litt trøst og oppmuntring i en fin bok jeg fikk på bursdagen min. Der er det forskjelllige vers og små historier som er gode å ha og som gir meg styrke når stundene er mørke. Et spesielt vers skal jeg skrive her senere.

Døden virker veldig tett innpå nå, og da kommer man ikke utenom Gud, himmel og helvete uansett om man har tro på Gud eller ikke.

Det gikk et program på NRK i går ang. gentesting og spredning av brystkreft fra mor til datter. M-A satt og så på programmet og det gjorde henne litt mer bekymret. Etter programmet begynte hun å kjenne etter kuler. En av mine største bekymringer og redsler er hvis en av jentene skulle få brystkreft. Bare den redselen og bekymringen de nå har hengende over seg gjør meg redd.

I dag er det en sakte dag der jeg tar en time av gangen. Det er de små tingene som gjelder.