Jeg har en klump i brystet som trykker og trykker og gjør meg så redd. Ikke bare redd for min egen del, men også redd for at det skal skje noe med jentene. Jeg er blitt redd for å kjøre bil, redd for å sitte på med bil, og redd for jentene når de er på badestranda. En normal redsel for ulykker som før bare har dubbet i overflaten er nå blitt forsterket hundre ganger. I tillegg er jeg redd for min egen situasjon og døden er defintivt kommet nærmere.

Livet er skjørt nok som det er. Jeg prøver å fortelle meg at det går som regel bra. For det gjør det jo. Men når jeg har fått en slik angst som jeg har fått nå må det sterkere lut til enn kun å fortelle at alt går bra. Jeg må fortelle det til meg selv hundre ganger, kanskje det hjelper noe?

Jeg må for det første gi meg rom til å kjenne på redselen, gi meg rom til å skrike og gråte. Jeg har ikke vært så flink tidligere til å kjenne på følelsene mine når de har dukket opp. Jeg har sagt til meg selv at “jeg har det bra” og så har jeg skyvet følelsene unna. Jeg har skulle være så sterk og ikke vise svakhet og ikke legge mine bekymringer over på andre.

Det er ikke så lurt å ty til ting som vil døyve smerten min. Men jeg leter etter teknikker som skal hjelpe meg til å håndtere den. Angsten er værst når jeg er hjemme. Når jeg sitter i sofaen og tenker på alt jeg går glipp av, alt jeg ikke får gjort. Men det er akkurat i slike stunder at man skal være glad for alt man HAR, finne det positive i situasjonen. Det er tross alt andre der ute som har det værre en meg. Jeg må hente opp igjen de postitive tankene som jeg hadde tidligere.

Men det er rart med hvordan angst fungerer. Slike ting er vanskelig å sette ord på synes jeg, og det er vanskelig for utenforstående å sette seg inn i hvordan det kan være. Man trenger først og fremst TID. Tid til å fordøye og bearbeide følelser og tanker. For slike ting tar tid. Det tar tid å lære seg teknikker som man setter inn når angsten blir som værst. Akkurat nå er jeg midt oppi en slik periode. Jeg håper og har tro på at angstklumpen vil bli mindre etterhvert.

De tankene jeg har om døden greier jeg ikke helt å skrive ned her enda. Vet ikke hvordan jeg skal formulere det. Det som er det værste er at jeg har på følelsen at jeg har så liten tid igjen. Og at jentene mine som er så avhengig av meg på forskjellige vis skal bli uten meg. Jeg skjønner at det er unødvendige tanker som bare tar energi og ikke gagner noe som helst. Men det er en del av pakka som jeg må bearbeide.