Jeg gråt mye i går og gjør det fremdeles i dag.

Jeg tenker mye på ungene og hva de ikke får oppleve i sommer pga min sykdom. Hvordan dette påvirker hele familien min. Det er veldig sårt. Så ser jeg for meg hvordan det kan bli i huset etter at jeg ikke hadde vært her. Hvordan bildene som henger nå på veggene fremdeles kanskje vil henge der, hvordan mine ting vil ligge rundt omkring som Ronny ser, hvordan livene til jentene hadde blitt uten meg.

Jeg ringte litt rundt i går for å finne en lege som kan se på brystet mitt. Min faste onkolog har ferie, og diverse sykepleiere hadde fri i går. Men jeg fikk tak i min sykepleier på Radiumen som skulle ta tak i dette og prøve å ordne noe for meg. Hun ringer meg tilbake i dag, så da får vi se hva som skjer.

Jeg hadde en skremmende drøm like etter jeg fikk kur nå sist.
Jeg var ute og gikk i mørket på en litt øde veg uten gatelys utenfor noe som lignet en liten sørlandsby med mange bratte, trange gater.
Jeg var på veg hjem alene i sommernatten fra et eller annet da det kom to gutter gående i mørket mot meg. Den ene gutten fortsatte å gå mens den andre stoppet opp og ville tydelig ta tak i meg og jeg tenkte voldtekt med en gang. Jeg så bare konturene av ham og han holdt på med å få meg ned på bakken. Jeg prøvde å komme meg unna og skrek “Hjelp meg"!!”. Men det kom ingen lyd ut av munnen min, og akkurat da jeg skrek var jeg på veg til å våkne opp fra drømmen. Da jeg hadde skreket “meg” var jeg våken og hørte min egen stemme skrike sårt og hest. Det var utrolig skremmende og følelsen hang igjen lenge etterpå. Drømmen kom tilbake senere på natta da den samme gutten fulgte etter meg videre den dagen for å oppsøke meg og finne ut av hvor jeg bodde. En creepy følelse, altså!