Nå har ikke jeg opplevd å få trasige kommentarer fra andre ang. brystkreften min. Men jeg har hørt andre som har fått det. Jeg har fått tilbud om feks barnepass, oppmuntrende telefoner, mail og sms fra familie og venner som har hjelpt meg UTROLIG mye. Bare å få en sms med «Lykke til!» på veg til cellegiftkur gjør utrolig. 🙂 Takk til dere! Noen har også sagt at de vet ikke hva de skal si. Og det er også veldig greit. Det er bedre å si at de ikke vet hva de skal si, enn ikke å si noe i det hele tatt.

Det er ikke bestandig så lett å vite hva man skal si når man møter noen med kreft. Man er redd for at hun/han vil bryte sammen bare man snakker med dem.

I siste bladet «Athene» som utgis at Foreningen for brystkreftopererte  står det noe jeg har lyst til å skrive her:

«GODE RÅD MOT TAUSHET
Til kreftpasienten:
Selv om det er du som står midt i det, kan det være en god ide selv å være oppsøkende og si hvordan du ønsker din vennekrets skal håndtere din sykdom. Når du føler deg sviktet av familie, venner og bekjente, er det ikke av ond vilje. De er usikre og vet ikke hvordan de skal reagere.

Til pårørende og venner
– Lat aldri som ingenting
– Send et brev, en mail eller ta en telefon. Det viktigste er at du lar høre  
   fra deg.
– Gjør som du pleier, spør hvordan det går.
– Spør om det er i orden at du spør om sykdommen.
– Hvis du er usikker på hva du skal si, så si det.
– Tilby din hjelp med praktiske oppgaver.
– Ikke tro at du skal være problemløser.
– Kom ikke med oppmuntrende kommentarer som virker 
   bagatelliserende.
– Hjelp kan være mange ting, en tur eller et cafebesøk kan være like bra
   som en samtale.
– Kom fort på banen. Jo lengre tid som går, jo vanskeligere blir det.»