Jeg var på dag 2 (og den siste) av kurset på mandag.

Vi fikk se en film der tre kvinner med brystkreft fortalte sin historie.
Vi fikk besøk av to sykepleiere som jobber på medisinsk avdeling på «cellegiftavdelingen» på sykehuset Telemark. Vi diskuterte bivirkninger av cellegift, og at det er lov i en periode der man har bivirkninger eller andre behandlinger med brystkreft å ta smertestillende tabeletter. Det er bedre å ta tabeletter i sin behandling istedenfor at kroppen bruker energi på å holde det gående. Å ta smertestillende kan gjøre at kroppen heler seg selv fortere. Man skal ikke være veldig redd for at man tar for mye smertestillende i perioder av en brystkreftbehandling.

Kosthold ble tatt opp i dag også. Røyking er som alle vet ikke bra. Måtehold med alkohol, ikke så mye fett, allsidig kost, og soyaprodukter (Soya +) frarådes. Det gjelder IKKE soyaolje eller olivenolje. I helsekostpodukter er det ofte «Soya +» som KAN påvirke virkning av behandlingen. Å spise frukt og grønt er bedre enn å ta kosttilskudd. Tar man multivitaminer bør man holde seg til anbefalte doser og ikke ta flere enn det står på pakningen.

Ingen av de som var på kurset har planer om å begynner å jobbe 100% med det første. En dame som ble ferdigbehandlet for 1 1/2 år siden jobber fortsatt 50%. Da jeg fortalte at jeg skal begynne å jobbe 100% snart, var de mer opptatt av at jeg ikke må legge press på meg selv til å komme raskt tilbake og at man må ta den tid som kroppen trenger for å komme ovenpå igjen. Men jeg føler faktisk at jeg kan jobbe 100% snart. Skal begynne med det 4.okt. De dagene jeg har fri er like hektiske (noen ganger mer hektiske) enn jobben. Det er ikke mye jeg sitter eller slapper av på fridagene. Da er det så mye annet som skal gjøres.

Og det er også noe med oss kvinner med brystkreft. Vi er vant til å ha kontrollen hjemme med hus, rengjøring, mann og barn. En ting man lærer seg med slik sykdom er å la mann/samboer overta hele eller deler av kontrollen. Man lærer seg å godta mannens måte å gjøre ting i hjemme, matlaging, oppvask eller hvordan og hva han kler på barna……
Vi trenger ikke gjøre alt mulig, og det skal man ikke klare heller når man blir så syk som man kan bli, sengeliggende og alt. Samtidig med det diskuterte vi samlivet med mann/samboer/kjæreste under sykdomen. Det er ofte tøft og vanskelig for pårørende til den syke å vite hvordan man skal trøste, hva man skal si, hvordan man skal si ting, hva man skal gjøre. I neste innlegg skal jeg skrive litt om det.

I forbindelse med det er Montebello senteret på Lillehammer et sted man kan få hjelp eller påfyll. De holder kurs om bl.a. «Å leve sammen når kreft rammer», familiesamlinger for hele familien med barna, ernæring og fysisk aktivitet og om stressmestring. Jeg har ikke vært der, men det virker som et unikt tiltak for kreftpasienter og deres pårørende.  Se gjerne www.montebello-senteret.no.