I løpet av det siste året synes jeg at jeg har lært å tyde drømmene mine litt bedre. Skjønne hva som ligger bak de rare og merkelige historiene som har dukket opp i løpet av natta.
 
Jeg husker best drømmen jeg hadde natta etter at jeg fikk vite at jeg hadde brystkreft. Jeg drømte at det var krig, og soldatene var ute etter oss. Soldatene tråla bygningene rom for rom for å finne fiender.  Jeg var i et stort rom i en stor bygning. I rommet var det mange mennesker, mest kvinner og barn. De få mennene som var der hadde ikke våpen.  Men det var kun jeg som ville forsvare oss mot soldatene. Jeg satte et bord ved utgangsdøra og la meg under bordet med det eneste spinkle våpnet jeg hadde, en tynn og lang stang. Jeg skulle være klar til å forsvare meg med alle mulige midler hvis soldatene kom. De andre i rommet var overhodet ikke interesert i å forsvare seg, de satt forsvartsløse sammenkrøpet innerst i rommet.
 
Det er nærlysende å trekke paralleller til at jeg var klar til å kjempe mot kreften.
 
Flere drømmer har det vært i løpet av vinteren der jeg har kunnet finne igjen følelser, tanker og handlinger som gjenspeiler slik jeg har tenkt og følt i løpet av dagen. Bare at det kan være vanskelig å tolke drømmene fordi handlingen i drømmen kan være å vanvittig merkelig og så ulik din egen hverdag og følelsene oppstår i drømmen i andre former. Man kan være på rare steder og sammen med ukjente og merkelige mennesker. Men ofte er det FØLELSEN i drømmen som har vært den samme som i virkeligheten.
 
Det er enklere å tolke drømmene tror jeg hvis jeg tenker over hva jeg har gjort, tenkt og følt i løpet av dagen ( eller dagene) førut, da blir det veldig interesant og finne ut av hva jeg EGENTLIG har drømt.  Men som oftest dveler jeg ikke ved drømmene og glemmer dem veldig fort.