Tirsdag denne uka var det 1 år siden jeg fikk den første dosen med cellegift. Husker pågangsmotet jeg hadde, hvordan jeg gikk på med krum nakke og var villig til å gå igjennom alt for å bli frisk. Siden jeg fikk gode utsikter fra legene fra dag èn, var sykdommen lettere å takle.
 
I dag sitter jeg her og har begynt å jobbe 40%. Og foreløpig går det bra. Jeg har hatt en bitteliten downperiode de siste 14 dagene med trykk i panna og litt slappere. Men jeg har likevell fungert i jobb og privat. Må bare ta litt pause, sette meg ned og ta en lur på sofaen av og til. Men det har gjort at jeg har utsatt trening en stund til.
 
Det at jeg fungere så bra nå gjør at tankene mine går til dem som sliter der ute, til de som fortsatt er under behandling, til de som ikke greier seg, til pårørende, og til de jeg har møtt som har fått spredning.
 
Glemmer ikke en gang jeg satt på venterommet til stråling, ut kom en sykepleier trillende på en seng med et barn oppi som akkurat hadde strålt. Jeg kunne bare se det glatte hårløse hodet over dyna. Hun lå helt urørlig, helt stille med ansiktet vent bort fra meg.
Og en mamma jeg møtte på avdelingen helt i begynnelsen av min behandling. Datteren hennes hadde kreft, og hun tok ikke til seg mat. Hun var veldig syk, og det hadde hun vært en god stund. Mammaen bodde på sykehuset, og den styrken, pågangsmotet og positiviteten denne mammaen hadde var imponerende. Noen måneder senere så jeg dem på sykehuset igjen – datteren trillende i senga først og mammaen etter. Slike bilder henger igjen. Lurer på hvordan det går med dem.
Og så alle de snåle legene da, som vi pasienter snakker om av og til. Wink  Hver lege med sin personlighet, fleiping og tøysing.