Jeg tok bilde av såret mitt i går. Ronny så det, og mente at det vil bli for brutalt å legge bilde ut her. For huden min er ganske blå nå av blodet på innsiden, og alle stripsa er tatt av. Men jeg har lyst til å legge det ut, for det er en del av virkeligheten til oss som blir operert. Jeg har ikke lyst til å pynte på ting eller skjule noe, for da blir det ikke et riktig bilde av hva jeg opplever. "Ingen har bedt deg om å legge ut bildet", sa Ronny. Og det er sant det. Jeg velger dette selv, for en del av meningen her (som jeg kanskje har sagt før) er å vise hvordan kreft oppleves for meg, hva kreft kan gjøre med kroppen og hva det innebærer å ha denne sykdommen. Nå er det veldig mange som kjenner noen som har kreft. Men kanskje man likevell ikke får innblikk i hvordan det virkelig er. Ei dame sa etter å ha sett bildene av meg etter operasjonen at "det er først nå jeg skjønner hva du virkelig går igjennom". Det er slike utsagner og aha-opplevelser jeg bl.a. er ute etter med å skrive denne bloggen. Nå har ikke jeg det værst av de med denne sykdommen.
 
Jeg skal drøye litt med det bilde, hvis jeg legger det ut da legger jeg det ikke ut blandt teksten her men ut blandt de andre bildene.
 
Håret på kroppen vokser nesten så man kan se det nå. Øyenbryn og vipper begynner å synes. På hodet er det 1 cm eller noe slikt. Smilefjes som rekker tunge
 
Nå har jeg nesten ingen bivirkninger av cellegiften som jeg kjenner. Neglene på tre av fingrene har falt av, og de andre er på veg utover og vil falle av etterhvert. Jeg er litt stiv og støl i leddene. Jeg må mjuke opp fingrene om morran, og knea er svakere enn før. Men formen er fin. Nå er det først og fremst forkjølelsen som er plagsom. Legen på strålinga sa at under stråling er det virktigere å gå tur enn noen gang ellers. I dag snør det og blåser ganske friskt. Men så fort det blir vår, skal jeg ta fram sykkelen. Det gleder jeg meg til. Smilefjes