Det kan være et sjokk å få beskjed om at du har kreft, og man føler verden og ditt liv raser sammen. Men jeg er så heldig at jeg har gode utsikter for min sykdom, det er ikke snakk om noe annet enn at jeg skal bli frisk, og jeg har stort sett fram til nå hatt det ganske greit. Jeg har hatt en bra hverdag. Derfor er jeg veldig takknemlig for at det går såpass greit med meg. Det er tusenvis der ute som har det værre. Særlig tenkter jeg på tilfeller der barn dør, enten av kreft eller ulykke.  Kan ikke greie å sette meg inn i situasjonen familien til disse barna har hatt det under sykdomsperioden eller evt. etter et dødsfall.
 
Jeg blir mer bekymra når L-A nå har gått med vondt i maven i tre uker, med litt feber og diarè enn jeg blir bekymra over min egen situasjon.  Vi har vært hos legen, men enten er det er mavevirus som går over eller noe med urinveiene. Det er vanskelig å få henne til å tisse i en kopp for å få sjekket det ut. I dag fant jeg en to-liters tom isboks (!) som jeg spurte om hun kunne prøve å tisse i, og det sa hun ja til. Så kanskje prøver jeg det. For i natt måtte hun opp på do, grein og klaga på vondt i maven, men hun tissa ingenting. Så dette bekymrer meg nå for tiden. Jeg er glad for at det er jeg selv som har kreft og ikke mine barn. Det hadde vært så mye værre å se dem dårlige og gjennomgå behandlinger.
 
Men det er foreldre som nettopp gjennomgår det nå. Og det er rart hvor man henter krefter fra når det er krise.
 
Bortsett fra å være dårlig fysisk, har jeg (enda) ikke vært skikkelig deprimert. Jeg vet ikke om jeg enda har skjønt det helt at det angår meg. Jeg prøver å fortelle meg selv og si det høyt at "jeg har kreft", men det høres så rart ut og jeg kan omtrent ikke tro det. Jeg står litt på utsiden av meg selv og ser på. Derfor har jeg ikke fått en reaksjon, har ikke grått.
 
Som med andre ting tror jeg reaksjonen kommer senere.