Nå er jeg så heldig at jeg har en støttende arbeidsplass og ektemann. Mannen min har tatt ut egenmeldingsdager fra sin arbeidsplass de dagene jeg er sengeliggende. Det hadde ikke gått på en annen måte enn at han må være hjemme da. Han må ta vare på barn, hus og meg de dagene. Men han har kun 24 egenmeldingsdager i løpet av året, og nå etter 5 måneder har han brukt disse dagene opp. Da trodde vi at det skulle være greit for ham å sykemelde seg de dagene. Men det er ikke så lett. For å søke om sykemelding for pårørende der pårørende selv er syk anbefaler Kreftforeningen at man kan sykemeldes med sykemeldingsdiagnosene "situasjonsbetinget psykisk ubalanse" eller "livsfaseproblem hos voksen." Men dette garanterer ikke å få sykemeldingen innvilget. 
Å ha velferdspermisjon uten lønn (får ikke med lønn hos hans arbeidsgiver) vil påvirke økonomien endel når det gjelder såpass mange dager over et helt år. Nå har han også 10 omsorgsdager med rett til å være hjemme fra arbeid hvis et av barna er syke og barnepasser/omsorgsperson er syk. Men nå er ikke et av barna er syke, så vi har ikke lyst til å bruke disse dagene på min sykdom. Da har han ingen dager senere å benytte seg av til barna.
 
Hjelpe- og støtteordninger til foreldre til et kreftsykt barn er litt mer omfangsrikt med flere rettigheter.
 
Heldigvis er vi på slutten av året nå, jeg har to ganger igjen som han trenger å være hjemme. Håper han får sykemelding de få dagene jeg trenger det. Litt av frustrasjonen opp i dette er holdningen som arbeidsplassen hans har, der de kun tenker på sin egen økonomi. Ikke bryr det seg litt om å prøve/late som å vise medmenneskelighet engang. Visnet rose