Så på Frokost-TV på TV2 i går om ei dame med brystkreft. Hun har dårlig erfaring med hvordan sykehuset hun fikk behandling på spurte henne om familiesituasjonen og om de barna hun har. Ingen spurte henne om hvordan barna hadde det, og hvordan de skal involveres i sykdommen. Hun hadde laget seg en dagbok hvor ungene kunne sette inn klistremerker alt etter hvor frisk mammaen var (smilefjes på dager hun var i fin form etc.). Jeg synes det var å dra det litt vel langt i å involere barna. De ble hver dag veldig delaktig og fikk litt for mye ansvar, synes jeg, mht å bestemme mammas form, og ble daglig påminnet og snakket om sykdommen. Hennes barn var i både barnehage- og småskolealder. Barna ( og mammaen) mener jeg trenger også hverdagsliv uten sykdom, hvor man skal fortsette og leve mest mulig normalt slik man gjorde før mammaen ble syk. 
 
Jeg har en bedre erfaring med sykehuset. Omtrent fra dag èn ble familiesituasjonen mht barna diskutert med legen og sykepleiere. På poliklinikken hvor jeg er nå, har de et opplegg spesielt beregnet for barn. Hvis barnet vil, kan de være med den dagen hvor foreldren får behandling, så får de en omvisning på sykehuset av en person som har satt av tid spesielt for dette. Det blir vist bilder og forklart om kreft, behandling mm på barnas nivå.
 
Vi har informert våre barn fra samme dag jeg fikk diagnosen. Vi forklarer etter deres nivå, og svarer når de spør. Men jeg tror ikke de trenger daglig påminnelse om sykdommen. Foreløpig så har ikke de selv sett behov for å være med på sykehuset.